KARTLEGGING AV STORSOPPER I NORGE
FAKTAARK: SKARLAGENVOKSSOPP (Hygrocybe punicea (Fr.) P. Kumm.)
Skrevet av Gro Gulden
Norsk forekomst: Tilhører elementet av ubikvister; forekommer fra nemoralen til nordborealen.
Global forekomst: Cirkumpolar, bipolar (introdusert?), boreal-temperert.
Norsk utbredelse: Vokser i alle landsdeler med nordligste registrerte voksesteder i Alta. Den går fra de ytterste kyststrøk og langt inn i landet og opp i dalene, f. eks. 690 m på Tynset, og i fjellbjørkeskogen på Oppdal (800 m). En usikker angivelse fins også fra Svalbard (1).
Global utbredelse: Vidt utbredt i Europa, fra det nordligste Fennoskandia og sydover, men i syd er den overveiende montan og sjelden i mange områder (2, 3). Den vokser på Island (2) og Færøyene (4) og østover på kontinentet. Muligens har den en nordgrense i Fennoskandia, idet utbredelsen i Sverige hovedsakelig er sørlig, men med spredte funn så langt nord som til Lycksele Lappmark (5). I Finland er den bare kjent i sør (5).
I Asia har skarlagenvokssopp en kontinuerlig utbredelse gjennom Sibir til Vladivostok og Japan (6) og den når fra kyst til kyst i det nordlige Nord-Amerika (7) Kjent også fra Australia (8).
Økologi: De eldste norske angivelser sier at arten er ganske vanlig i mosebevokste enger og bakker (9). De fleste funnene er gjort i kulturbetinget vegetasjon som beitemark, slått, eng, lynghei, gresshei, gressvoller, einerbakker. Den er også funnet blant gress i skogsbryn og åpne deler av både bar- og løvskog. Mange funn er gjort på kalkrik eller næringsrik grunn og på skjellsand, men fattig blandingsskog med gran, bjørk og furu er også angitt. Arten har en forholdsvis vid økologi, men angis som indikator for ugjødslete gressmarker (10). Boertmann (2) anser skarlagenvokssopp for å ha høy indikatorverdi for artsrik eng- og beitemark som ikke har vært omlagt eller gjødslet i meget lang tid. Jordsaprofytt.
Sesong og forekomst: Sesongen er relativt sen med hovedmengden av funnene i september (61%) og oktober (33%). Det tidligste funnet er gjort 5 august og det seneste 8 november (*). Arten er registrert jevnlig siden 1951, og hvert år siden 1976. Enkelte steder, som i Alta, angis den å være årviss og forekomme i store mengder (1993), mens den i sør-øst Norge nå synes å være forholdsvis sjelden - hvilket kan skyldes knapphet på egnede vokssesteder.
Merknader: Arten er oppført på rødlisten i Sverige som hensynskrevende, i Danmark som sårbar, og dessuten på rødlistene i Nederland, Tyskland og Polen (11). De mange funnene på Nordvestlandet i senere tid skyldes ny interesse for bevaring av kulturlandskapet med intense registreringer av sopp i gjenværende naturbeiter.
Referanser:
1. Lindblom, A. E. 1841. Förtckning öfver de på Spetsbergen ock Beeren Eiland anmärkta växter. - Bot. Not. 1840:153-158.
2. Boertmann, D. 1995. Vokshatte. - Nordeuropas svampe bd.1. Foreningen til svampekundskabens fremme, København. ISBN 87-983581-3-8.
3. ?
4. Petersen, J. H., Rald, E. & Vesterholt, J. 1994. Føroyskir soppar. - Føroya Skúlabókagrunnur, Tórshavn.
5. Ryman, S. & Holmåsen, I. 1984. Svampar. En Fälthandbok. - Interpublishing, Stockholm. ISBN 91-86448-06-4.
6. Kovalenko, A. E. 1989. Definitorium fungorum URSS. Ordo Hygrophorales. - Nauka, Leningrad.
7. Hesler, L. R. & Smith, A. H. 1963. North American species of Hygrophorus. - The Univ. of Tennessee Press Knoxville.
8. May, T. W. & Wood, A. E. 1997. Fungi of Australia. Vol. 2A. Catalogue and Bibliography of Australian Macrofungi. 1. Basidiomycota p.p. - Camberra
9. Blytt, A. 1905. Norges Hymenomyceter. - Vidensk.-selsk. Skrifter I. Math.-naturv. Kl. 1904 (6).
10. Jordal, J. B. & Gaarder, G. 1993. Soppfloraen i en del naturbeitemarker og naturenger i Møre og Romsdal og Trøndelag. - Fylkesmannen i Møre og Romsdal, Miljøvernavdelinga, Landbruksavdelinga, Rapport nr. 9, 1993.
11. Vesterholt, J. & Knudsen, H. 1990. Truede storsvampe i Danmark - en rødliste. - København, Foreningen til Svampekundskabens Fremme. ISBN 87-983581-0-3.
Last update: 13.03.1998 (Volkmar Timmermann)
MAPPING OF MACROMYCETES IN NORWAY
FACT SHEET: Hygrocybe punicea (Fr.) P. Kumm.
written by Gro Gulden
Description: Cap 4-12 cm, obtusely conic, expanded with blunt umbo, viscid to fatty when moist, deep to bright red, fading to reddish orange, often in streaks. Gills emarginate to free, ventricose, thick and waxy, orange red. Stipe 5-12 cm tall, 0.5-2 cm thick, dry, red fibrillose on yellow ground, base white. Spores 8-11 x 4-6 m m, ellipsoid, hyaline.
Norwegian range: Belongs to the element of ubiquitious species; occurs in nemoral to northern boreal vegetation regions.
Global range: Circumpolar, bipolar (introduced?), boreal-temperate.
Distribution: Distributed from coast to coast on the Eurasian continent and islands (1, 2). In Europe it apparently it becomes rarer towards the south, where it mainly occurs at higher elevations (3). In Fennoscandia it follows the Atlantic coast as far north as to Alta, (70º N) in Finmark (northernmost Norway), but becomes more southern towards the east. In Finland, it occurs only in southern regions (4, 5). In Central Norway it grows from the lowlands up to 800 m. In North America it grows from coast to coast in the United States, but may be restricted to the east in Canada (6). Reported also from Australia (7).
Ecology: In Europe most commonly collected in habitats influenced by human husbandry, such as pastures and meadows, but it also occurs in more natural grass heaths and open coniferous and deciduous forests. In North America it seems to be common in woods, both coniferous and hardwood forests (6, 8). Finds in Norway are from nutrient poor as well as from nutrient rich soil.
Season (Norway): Late; mostly collected in September (61%) and October (33%, with first recorded date 5 August and the latest 8 November (*).
Remarks: The species has a Red list status in many European countries, due to great loss of suitable habitats during the last century. It is considered an indicator species for long term unmanaged, herb-rich meadows and pastures in Denmark (1) and for non-fertilised grasslands in Norway (9).
References:
1. Boertmann, D. 1995. Vokshatte. - Nordeuropas svampe bd.1. Foreningen til svampekundskabens fremme, København. ISBN 87-983581-3-8.
2. Kovalenko, A. E. 1989. Definitorium fungorum URSS. Ordo Hygrophorales. - Nauka, Leningrad.
3. ?
4. Gulden, G., Sivertsen, S. & Timmermann, V. 1996. Kartleggingsprosjektet i soppgeografisk sammenheng. - Blekksoppen 68: 17-37.
5 . Ryman, S. & Holmåsen, I. 1984. Svampar. En Fälthandbok. - Interpublishing, Stockholm. ISBN 91-86448-06-4.
6. Hesler, L. R. & Smith, A. H. 1963. North American species of Hygrophorus. - The Univ. of Tennessee Press, Knoxville.
7. May, T. W. & Wood, A. E. 1997. Fungi of Australia. Vol. 2A. Catalogue and Bibliography of Australian Macrofungi. 1. Basidiomycota p.p. - Camberra
8. Arora, D. 1986. Mushrooms Demystified. - Berkeley.
9. Jordal, J. B. & Gaarder, G. 1993. Soppfloraen i en del naturbeitemarker og naturenger i Møre og Romsdal og Trøndelag. - Fylkesmannen i Møre og Romsdal, Miljøvernavdelinga, Landbruksavdelinga, Rapport nr. 9, 1993.
Last update: 13.03.1998 (Volkmar Timmermann)
