KARTLEGGING AV STORSOPPER I NORGE
FAKTAARK: NELLIKSOPP (Marasmius oreades (Bolton : Fr.) Fr.)
Skrevet av Gro Gulden
Norsk forekomst: Tilhører Det sørøstlige elementet (se merknad); forekommer fra nemoralen til mellomborealen.
Global forekomst: Cirkumpolar, bipolar (introdusert i syd?); temperert - boreal.
Norsk utbredelse: Arten har en vid utbredelse på Østlandet og strekker seg med spredte funn nord til Nord-Trøndelag. Det nordligste kjente funnet stammer fra Saltdalen, hvor den i følge Blytt (1) skal være funnet av Sommerfelt. Den går langt oppover i dalene (Hallingdal til Gol, Gudbrandsdalen til Vågå, Østerdalen til Alvdal), men er ikke notert i særlig høye nivåer. Øverste angivelse er fra 506 m i Alvdal sentrum (Lille-Elvdal) av Henning (2) i slutten av forrige århundre. På kysten i sør er den spesielt samlet i sanddyner, på sandstrender og i sandige gressbakker. Funnene i vestlige kystområder stanser brått ved Stavanger og forekomstene på Vestlandet er ellers begrenset til indre fjordstrøk (3).
Global utbredelse: Vidt utbredt i Europa, med nordgrense i Midt-Fennoskandia (4). En angivelse fins dessuten fra det østlige Lapland (5), også den fra det forrige århundre. Den synes ikke å forekomme i Europas nordvestlige deler, slik som Island (6), Skotland, Hebridene, Shetland (7) og Færøyene (8). Den opptrer i lavlandet og når ikke så høyt som til skoggrensen. I Alpene angir Favre (9) en høydegrense på 1400 m.
Utbredelsen strekker seg sydover i det minste til det nordlige Afrika (10). Forøvrig angis arten å være kosmopolitisk, med kjente forekomster tvers over det asiatiske kontinent, Syd- og Nord-Amerika og Australia(11). I Nord-Amerika er den sjeldnere mange steder i syd enn i nord (12). Trolig er den introdusert på den sørlige halvkule, slik Singer (13) hevder den er i Syd-Amerika.
Økologi: På Østlandet er nelliksoppen først og fremst en art vi kjenner fra gressplener, hvor den opptrer svært hyppig i hekseringer. Naturlig forekommer den på lysåpne, ofte tørre steder, både på kalkrik og sur grunn. Den vokser i eng og gressmark, i veikanter på sand og grus og i etablerte sanddyner.Den vokser også på slåttemark og i beitemark, både på kulturbeite og ugjødslet beite. Bare få funn er gjort i skog og kratt. Ett funn er angitt fra kløvereng på leirjord og én gang har den vært funnet på en stubbe. Det er få angivelser av hekesringenes størrelse, men oftest finner vi dem med en diameter på 1-10 m. Én angivelse sier at soppen har vokst på plenen 25 år i trekk. Arten må regnes som parasitt med sin evne til å drepe gress.
Sesong: Sesongen er svært lang, fra juni (17% av funnene) til oktober (9%), med en svak topp i september (30%). Det tidligste funnet er fra 26 mai (bare 3 funn er gjort i mai). Det seneste funn er fra 7 november, som er det eneste i november (*).
Merknad: Utbredelsesmønsteret passe ikke helt med noen av kategoriene Eckblad (14) bruker. Arten går lenger vest i Sør-Norge og litt for langt nord i Nord-Norge til å passe helt inn i det sørøstlige elementet. Likeledes går den for langt mot nord i Sverige og Finland. Men det er tydelig at arten har en utbredelsesgrense mot nordvest i Europa som går gjennom Norge.
Referanser:
1. Blytt, A. 1905. Norges Hymenomyceter. - Vidensk.-Selskabets Skr. 1. Math.-naturv. Kl. 1904, No. 6.
2. Henning, E. 1885. Bidrag til svampfloran i Norges sydligare fjelltrakter. - Öfversigt Kongl. Vetensk.-Akad. Förhandl. nr. 5: 49-75.
3. Gulden, G. & Timmermann, V. 1997. Utbredelsen av storsopper i Norge. II. Kartleggingsartene i pulje 2 og 3 - skivesoppene. - Blekksoppen ....
4. Ryman, S. &Holmåsen, I. 1984. Svampar: En fälthandbok. - Interpublishing, Stockholm. ISBN 91-86448-06-4.
5. Karsten, P. 1882. Enumeratio fungorum er myxomycetum in Lapponia orientali aestate 1861 lectorum. - Notiser Sällsk. fauna flora fennica Förh. 8:21-224.
6. Hallgrimsson, H. 1993. Íslenskt sveppatal V: Kólfsveppir. Checklist of Icelandic fungi V: Basidimycetes (apart from Urediniomycetes and Ustilaginomycetes). Akureyri Museum of Natural History. Akureyri.
7. ?
8. Møller, F. H. 1945. Fungi of the Faerøes. Part 1. Basidiomycetes. - Copenhagen, 295 pp.
9. Favre, J. 1960. Catalogue descriptif des champignons supérieurs de la zone subalpine du Parc National Suiss. - Ergebn. wiss. Untersuch. schweizerischen Nat.parks, vol. 6 (n.F.) nr. 42.
10. Malencon, G. & Berthault, R. 1975. Champignons superieurs du Maroc. Vol. 2. - Rabat.
11. Imai, S. 1938. Studies on the Agaricaceae of Hokkaido. Vol. 1. - Sapporo.
12. Smith, A. H. & Weber, N. S. 1980. The Mushroom Hunter's Field Guide. - Ann Arbor.
13. Singer , R. 1969. Mycoflora australis. - Beihft. Nova Hedw. 29.
14. Eckblad, F.- E. 1981. Soppgeografi. - Oslo-Bergen-Tromsø.
Last update: 13.03.1998 (Volkmar Timmermann)
MAPPING OF MACROMYCETES IN NORWAY
FACT SHEET: Marasmius oreades (Bolton : Fr.) Fr.
written by Gro Gulden
Description: Cap 2-6 cm, convex to plane and broadly umbonate, margin lobed with age, smooth, dry, yellow brown to buff and faintly striate at margin when moist, drying pale yellowish, wilting and reviving when moistened. Gills adnexed, fairly distant and broad, pale. Stipe 4-7 cm tall, 0.2-0.5 cm thick, rigid, fistulose, paler than cap. Flesh thin in cap, pliable; smell aromatic but rather faint. Spores 7-10 x 5-6 mm, broadly ellipsoid, hyaline. Forms fairy rings.
Range in Norway: Belongs to the Southeastern element; occurs in nemoral to middle boreal vegetation regions.
Global range: Circumpolar, bipolar (introduced ?); temperate - boreal.
Distribution: Widely distributed in Europe from Central Fennoscandia south to the Mediterranean, not occurring, however, at higher elevations (1). There is an altitudinal limit in the Swiss Alps at 1400 m (2). The species has also a northwestern limit in Europe running from Stavanger on the south-west Norwegian coast northwards to Central Norway, Sweden and Finland (3, 4). The species does not occur in the northern Atlantic region, for instance, in Iceland, the Faroes, Scotland, the Hebrides, Shetland (5, 6, 7). In Fennoscandia it is a common species in the lowlands north to Central parts. Its northernmost known site lies in Nordland (Saltdal), shortly north of the Polar Circle, where it was found in the last century (8) or in north-eastern Lapland according to another last century recording (9). Its altitudinal limit in Norway is at 500 m.
The species is distributed across the Asian continent (10), extends southwards at least to North Africa (11), and is common in North America where it occurs across the continent, however, apparently it is much less common in parts of the south than in the north (12). It also occurs in South America (10, 13) and in Australia (10, 14), but probably has been introduced to the Southern Hemisphere (13).
Ecology: Grows in various kinds of grasslands such as grass heaths, pastures, fields and meadows, natural as well as fertilised, sandy grass banks and grassy sand dunes. It is also very common on lawns, golf courses, parks, cemeteries etc. It is mostly found in open, sunny places and is only rarely recorded from forests. Its fruitbodies survives long periods of drought. Grows on calcareous as well as acid soil. A parasite on grass.
Season (Norway): Long season from end of May to November, peaking in September with 30% of the recorded finds. First and last records are from 26 May and 7 November (*).
References:
1. Courtecuisse, R. 1994. Les champignons de France. - Eclectis, ISBN 2-908975-19-X.
2. Favre, J. 1960. Catalogue descriptif des champignons supérieurs de la zone subalpine du Parc National Suiss. - Ergebn. wiss. Untersuch. schweizerischen Nat.parks, vol. 6 (n.F.) nr. 42.
3. Gulden, G. & Timmermann, V. 1997. Utbredelsen av storsopper i Norge. II. Kartleggingsartene i pulje 2 og 3 - skivesoppene. - Blekksoppen ...
4. Ryman, S. &Holmåsen, I. 1984. Svampar: En fälthandbok. - Interpublishing, Stockholm. ISBN 91-86448-06-4.
5. Hallgrimsson, H. 1993. Íslenskt sveppatal V: Kólfsveppir. Checklist of Icelandic fungi V: Basidimycetes (apart from Urediniomycetes and Ustilaginomycetes). Akureyri Museum of Natural History. Akureyri.
6. Møller, F. H. 1945. Fungi of the Faerøes. Part 1. Basidiomycetes. - Copenhagen, 295 pp.
7. ?
8. Blytt, A. 1905. Norges Hymenomyceter. - Vidensk.-Selskabets Skr. 1. Math.-naturv. Kl. 1904, No. 6.
9. Karsten, P. 1882. Enumeratio fungorum er myxomycetum in Lapponia orientalis aestate 1861 lectorum. - Notiser Sällsk. fauna flora fennica Förh. 8:21-224.
10. Imai, S. 1938. Studies on the Agaricaceae of Hokkaido. Vol. 1. - Sapporo.
11. Malencon, G. & Berthault, R. 1975. Champignons superieurs du Maroc. Vol. 2. - Rabat.
12. Smith, A. H. & Weber, N. S. 1980. The Mushroom Hunter's Field Guide. - Ann Arbor.
13. Singer, R. 1969. Mycoflora australis. - Beihft. Nova Hedw. 29.
14. May, T. W. & Wood, A. E. 1997. Fungi of Australia. Vol. 2A. Catalogue and Bibliography of Australian Macrofungi. 1. Basidiomycota p.p. - Camberra
Last update: 13.03.1998 (Volkmar Timmermann)
