KARTLEGGING AV STORSOPPER I NORGE


[Fact sheet in English] 

Utbredelseskart

Registreringer i databasen

FAKTAARK: SPISS GIFTSLØRSOPP (Cortinarius rubellus Cooke)

Synonymer: C. speciosissimus Kühner & Romagnesi, C. orellanoides Rob. Henry

Skrevet av Gro Gulden

Norsk forekomst: Tilhører det Boreale-montane elementet; forekommer fra nemoralen til mellomborealen.

Global forekomst: Eurasisk, Amfi-Atlantisk; boreal.

Norsk utbredelse: Går inn til Mjøsa og Randsfjortraktene på Østlandet; følger forøvrig kysten i et bredt belte nord til Høylandet i Nord-Trøndelag. Arten er minst like vanlig i vest som i øst. Et foreløpig ubekreftet funn foreligger fra Rana i Nordland. Høydegrensen ligger ved 590 m i Modum (Buskerud)(1).

Global utbredelse: I Mellom-Europa forekommer spiss giftslørsopp vesentlig i høyere og indre deler, som Alpene, Jura og sydlige deler av Tyskland. Det er få forekomster i Nord-Tyskland (2), arten mangler i Nederland (3) og Spania (4), og er sjelden, eller lite påaktet på de Britiske øyer (5). I Fennoskandia strekker utbredelsen seg fra sørlige lavlandsområder og nordover til midtre og nordlige deler, med nordgrense omtrent ved polarsirkelen (6, 7). Arten er ikke funnet aller sydligst i Sverige og har bare få, spredte forekomster i Danmark (8).

I Nord-Amerika er arten påvist noen få steder i øst, på begger siden av grensen mellom Canada og U.S.A (Nova Scotia, Ontario og Maine). På vestkysten har den vært ettersøkt grundig, uten resultat. (C. rainierensis, kjent fra få steder i Washington på vestkysten, er muligens identisk med C. rubellus, men ikke gjenfunnet i nyere tid (9). Funn av arten fra andre verdensdeler er ukjent.

Økologi: På Østlandet og i Trøndelag vokser spiss giftslørsopp hovedsakelig i fattig granskog, gjerne blåbærgranskog og sumpgranskog. Den vokser blant mose, ofte grantorvmose (Sphagnum girgensohnii), i humusrik jord. To funn angis fra rikere lågurtgranskog og høgstaudegranskog og fire funn er fra furuskog, eller furublandskog. På Sør- og Vestlandet opptrer den relativt oftere i furuskog og i andre skogstyper, som eikeskog, bøkeskog og svartorskog, men også her vokser den i granskog. Østafjells angis spiss giftslørsopp ofte fra gammel granskog og klimaksskog, men enkelte funn er fra ung skog og plantefelt. Sør- og vestover opptrer den hyppig i ung, plantet skog, både av gran og furu. Voksestedet angis ofte som relativt fuktig, men også tørre voksesteder er angitt. Arten danner ektomykorrhiza, muligens både med bar- og løvtrær.

Sesong og forekomst: Hovedsesongen er i september (56%) og august (29%), mens det tidligste funnet er gjort 22 juli og det seneste 3 november (*). Etter at arten definitivt ble påvist i Norge i 1977 (10), har den vært funnet hvert år. Arten må oppfattes som temmelig vanlig i Norge.

Merknad: Sekvensen av tidligere publiserte utbredelseskart for spiss giftslørsopp i Norge (11, 12), er ganske sikkert uttrykk for hvordan soppen etter hvert er blitt kjent av soppfolket og representerer ikke en reell og sterk økning i utbredelsesarealet.

Referanser:

1. Gulden, G., Sivertsen, S. & Timmermann, V. 1996. Kartleggingsprosjektet i soppgeografisk sammenheng. - Blekksoppen 68: 17-37.

2. Krieglsteiner, G. J. 1991. Verbreitungsatlas der Grosspilze Deutschlands (west). Bd. 1: Ständerpilze, Teil B: Blätterpilze. - Ulmer, Stuttgart. ISBN 3-8001-3318-0.

3. Arnolds, E., Kuyper, T. W., & Noordeloos, M. E. (red.) 1995. Overzicht van de paddestoelen in Nederland. - Nederlandse Mycologische Vereining. ISBN 90-802818-1-6.

4. Moreno, G., Manjon, J. L. G. & Zugaza, A. 1986. La guia de incafo de los hongos de la peninsula Iberica. Vol. 1. - Incafo, S.A., Castelló. ISBN 84-85389-44-1.

5. Phillips, R. 1981. Mushrooms and other fungi of Great Britain and Europe. - Pan Books Ltd., London. ISBN 0 33026441 9.

6. Ryman, S. & Holmåsen, I. 1984. Svampar. En Fälthandbok. - Interpublishing, Stockholm. ISBN 91-86448-06-4.

7. Hansen, L. & Knudsen, H. (red.) 1992. Nordic macromycetes. Vol. 2. - Nordsvamp, Copenhagen. ISBN 87-983961-0-2.

8. Døssing, L. 1981. Puklet Gift-Slørhat (Cortinarius speciosissimus) i Danmark. - Svampe 3:11-14.

9. Thorn, R. G. & Malloch, D. W. 1993. Species of Cortinarius, subgenus Leprocybe, sections Orellani and Limonei, in North America. - Can. J. Bot. 72: 520-532.

10. Østmoe, K. H. 1979. Økologiske og sosiologiske undersøkelser av av storsopper i barskogssamfunn i Ås. - Univ. i Oslo, hovedfagsoppgave (upublisert).

11. Høiland, K. 1983. Spiss giftslørsopp - soppen som inneholder ugrasmiddel? - Naturen 1982:107-110.

12. Gulden, G. 1994. Kartlegging av storsopp i Norge. I: Norsk databank for flora og fauna. Seminarreferat. - DN-notat 1994-11, Trondheim.

 

Tilbake til hovedsida


Last update: 13.03.1998 (Volkmar Timmermann)


MAPPING OF MACROMYCETES IN NORWAY


[Faktaark på norsk] 

Distribution map

Records in the database

FACT SHEET: Cortinarius rubellus Cooke

Synonyms: C. speciosissimus Kühner & Romagnesi, C. orellanoides Rob. Henry

written by Gro Gulden

Description: Cap 3-8 cm, campanulate to convex and umbonate, margin incurved, with or without minute remnants of yellow veil; smooth, fibrillose to subscaly, orange brown to rusty brown, dry and matt. Gills emarginate, subdistant, red brown. Stipe 5-15 cm tall, 0.5-1.5 cm thick, thicker towards an ± attenuated base, with indistinct belts of yellowish veil. Spores 8-12 x 6.5-9 m m, broadly ellipsoid, rugulose, brown.

Norwegian range: Belongs to the Boreal-montane element; occurs in nemoral to middle boreal vegetation regions.

Global range: Eurasian, Amphi-Atlantic; boreal.

Distribution: Known in Europe from northern Fennoscandia (1) to central parts, at least as far south as to the Alps (2). There is a northern limit in northern Fennoscandia close to the Polar Circle. In western parts of Europe it is rare (British Isles (3)) or lacking (the Netherlands (4), Spain (5)). It is rare also in European lowland regions, as for example in Denmark (6) and northern Germany (7). Eastwards it becomes more common, especially at higher altitudes.

In North America the species is known from a few localities in eastern Canada and United States (Nova Scotia, Ontario and Mains) (7). It has been intensively search for but not found in the Pacific Northwest. A record from 1950 of C. rainierensis A. H. Sm. & Stuntz, from Mt. Rainier (Washington) might represent the same species. Neither has this been found again (8). Occurrence in other parts of the world unknown.

Ecology: In eastern Norway the species has mostly been found in nutrient poor, humus rich spruce forests, often with Vaccinium and often a bit marshy, for instance, in patches with Sphagnum girgensohnii and typically in old forest stands. In coastal areas it also occur in pine forests and in different types of deciduous forests, and here it is also common in young plantations of spruce and pine. Ectomycorrhizal.

Season (Norway): Main season from August to September (with 29% and 56% respectively of the records). First record from 22 July, last from 3 November (*).

References:

1. Courtecuisse, R. 1994. Les champignons de France. - Eclectis.

2. Ryman, S. & Holmåsen, I. 1984. Svampar. En Fälthandbok. - Interpublishing, Stockholm. ISBN 91-86448-06-4.

3. Phillips, R. 1981. Mushrooms and other fungi of Great Britain and Europe. - Pan Books Ltd., London. ISBN 0 330 26441 9.

4. Arnolds, E., Kuyper, T. W., & Noordeloos, M. E. (red.) 1995. Overzicht van de paddestoelen in Nederland. - Nederlandse Mycologische Vereining. ISBN 90-802818-1-5. Moreno, G., Manjon, J. L. G. & Zugaza, A. 1986. La guia de incafo de los hongos de la peninsula Iberica. Vol. 1. - Incafo, S.A., Castelló. ISBN 84-85389-44-1.

6. Døssing, L. 1981. Puklet Gift-Slørhat (Cortinarius speciosissimus) i Danmark. - Svampe 3:11-14.

7. Krieglsteiner, G. J. 1991. Verbreitungsatlas der Grosspilze Deutschlands (west). Bd. 1: Ständerpilze, Teil B: Blätterpilze. - Ulmer, Stuttgart. ISBN 3-8001-3318-0.

8. Castellano, M. A. & OŽDell, T. E. 1998. Management Recommendations for Survey and Manage Fungi. - Regional Ecosystem Office, Dept. of Interior, Bureau of Land Mgt. Fish & Wildlife Service, USDA Forest Service, Portland (Internal report), ca 300 pp.

 

Back to main page


Last update: 13.03.1998 (Volkmar Timmermann)